Emne 4: Napoleon Bonaparte

Napoleon Bonaparte, født 15. August 1769 død 5. Mai 1821, regnes av noen som den franske revolusjonens innfører av frihets- og likhetsidealer, men et forent Europa under Napoleons styre ble det ikke. Napoleons ideer var både gode og grusomme, og hadde stor innvirkning på Frankrike etter den Franske Revolusjonen. Et land der 663 000 franskmenn mistet livet, blant annet i krig eller ved henging, sult eller mangelsykdommer, trengte hjelp – og en sterk mann, general Bonaparte stod klar.

Natten mellom 8. og 9. november 1799 gjorde Napoleon statskupp i Frankrike og tok tittelen konsul for livstid, samt kronet seg selv som fransk keiser. Fanksmennene var under vanskelige omstendigheter, og hadde troen på den seirende generalen. Men gleden ble kortvarig etter at Napoleons enestyre skulle kutte ned på folks rettigheter. Store forandringer ble det likevel. Regjerings- og statsadministrasjonen ble omorganisert, et nytt beskatningssystem ble innført, et helt nytt utdanningssystem med eliteskoler ble lansert samt innføring av sentralbank. På en måte kan vi si at Napoleon Bonaparte hadde gode ideer. Arbeidsledigheten ble redusert grunnet stor utbygging av veier og kanaler, sykehus og barnehjem ble bygget, vitenskap og oppfinnelser og industri ble fremmet, og utviklingen til Frankrike økte derfor med stor fart. Lovene hans, Code Napoleon, var bygget på likhet, toleranse og forsvar, men ideene til Bonaparte var også grusomme. Bonaparte var diktator og innførte et mektig Bonaparte-dynasti, og gjeninnførte slaveri, krevde at paven skulle bifalle og velsigne hans regime, og han forlangte at skolebarna skulle avlegge ed til ham, deretter til staten. Demokratiet ble borte, og for mange franskmenn brøt Napoleon med den Franke Revolusjonen.

Kilder:

• http://no.wikipedia.org/wiki/Napoléon_Bonaparte , sist endret 26. aug 2012 kl. 23:19

• http://snl.no/Frankrike/napoleonstiden, sist endret 18.01.2012

• http://snl.no/Den_franske_revolusjonen, sist endret 02.08.2012

• Hansen, Bakkerud, Hagen, Hamran, Jacobsen, Heum. Mennesker i tid 2, VERDEN OG NORGE ETTER 1750, Cappelen Damm As, 2008

Emne 3: Revolusjonen spiser sine barn

Det hadde neppe foregått så utslagsgivende forandringer på så kort tid enn den franske revolusjonen i 1789. I datidens stormakt i Europa, hadde store omveltninger funnet sted, og styringssettet i landet hadde fått en drastisk forandring. Kongen og adelen hadde ikke lengre sin makt og privilegier. Tredjestanden kjempet for rettigheter og frihet, inspirert av opplysningstidens ideer og uavhengigheten i Nord-Amerika. Det nye statsapparatet i Frankrike var i samsvar med dets ønsker: et konstitusjonelt monarki med en sterkt beskåret kongemakt og en sterk lovgivende forsamling, med sentrale styringsorganer. Frankrike var under revolusjonen preget av optimisme og havet etter frihet og likhet. En hel nasjon syntes å stå samlet i høytid og beundring. Reaksjonene rundt om i Europa og verden var stor, mange var fordømmende og kritiske, mens andre jublet for revolusjonen. Omveltningene var uansett plutselige og gjennomgripende, og skulle ha stor innvirkning på både Frankrikes og Europas utvikling videre. En slik omvelting krevde et nytt styringssett, og noen måtte ta makten og styre et folk i revolusjon. Det var de idealistiske, veltalende girondinerne som vant i kampen om de «uavhengige» og dermed fikk den politiske ledelse i forsamlingen.  Den lovgivende forsamlingen hadde nå den politiske ledelse, og det gamle aristokratiet, edsnektende prester, konge og hoff, representerte opposisjonen. Etter revolusjonen, brakte nye revolusjoner løs. Under utfoldelse av stort seremoniell ble den nye forfatningen lagt i en kiste av sedertre i konventets møtesal for å bli satt ut i livet så snart krigen var slutt. Men den ble aldri satt ut i livet. Året 1793 brakte ikke demokrati og menneskerettigheter, men diktatur og terror. Idealene var endret.

Uttrykket «revolusjonen spiser sine barn» stammer fra den franske revolusjonen, da flere og flere av de som hadde vært med på å styrke det gamle regimet selv falt for ‘den store terroren’, som fulgte av den umiddelbare maktovertakelse. Revolusjonen sin ide forandrer seg når revolusjonen er gjennomført. De revolusjonære må holde på makten når revolusjonen er fullført. Da folket hadde gått lei av blodsutgytelsene til den harde kjerne av revolusjonære, entret en ny mann den franske politiske scene, Napoleon. Resten av historien kjenner vi. Først nesten 100 år senere fikk Frankrike en demokratisk valgt regjering. Revolusjoner generelt, ikke bare den franske, har en tendens til tilbakeganger. Revolusjoner har en tendens til å svinge frem og tilbake, hvor den først går raskt fremover hvor opprøret bæres frem på den populære bølgen som resulterer i at det gamle regimet faller. Så kommer det en fase hvor luften går litt ut av den spontane folkeviljen og et maktvakuum har dannet seg på toppen av systemet. Forsøt på å fylle dette vakuumet med revolusjonære krefter kan resultere i at pendelen begynner å svinge tilbake igjen, nødvendigheten av å skape ro og orden i landet kombinert med frykten for kontrarevolusjon, øker faren for at et nytt brutalt regime tar plassen til det gamle. Dette tilbakefallet gjør at de revolusjonære selv blir ofre for revolusjonen, i den forstand at de blir det de ville ha slutt på; et maktregime.

Som vi også kan si med Napoleon, som både hadde gode ideer og grusomme, hadde den franske revolusjonen to sider også. De negative utfallene, som terroren resulterte i at de gode idealene, rettferdigheten og menneskerettighetene, som de mange menneskene kjempet for og ofret livet sitt for, ble vendt mot dem. Det som direkte ble oppnådd er ikke alltid like positivt, men verdens kamp for menneskers frihet og rettigheter ble kjempet. Selv om kanskje barna ble spist, kom desserten sigende sakte men sikkert.

Litteraturliste:

Bøker:

• Hansen, Svein Olav. & Bakkerud, Audun. & Hagen, Hans-Jørgen. & Hamran, Olva. & Jacobsen, Anne Kjersti. & Heum, Trond. Mennesker i tid 2, verden og norge etter 1740, Cappelen Damm As, 2008.

• Mykland, Knut, Revolusjonstid – napoleonstid, Cappelens verdenshistorie bind 13, J. W. Cappelens Forlag As.

Nettsider:

• http://www.daria.no/skole/?tekst=12683, 09.01.2011, anonym

• http://www.abcnyheter.no/borger/110228/revolusjonen-i-midtosten-demokrati-politisk-kaos-eller-mer-av-det-samme, Tekst: Jon Halvorsen, Mandag 28.02.2011, kl. 09:15

• http://oo.hive.no/teaching/KURS0034/HIS120_02.pdf, Forelesning tirsdag 15.01.08 ved Judith Stangebye

• http://www.sceneartister.no/Rode%20Pimpernell/bakgrunnshistorie.htm,

• http://noddi.com/Historie/V1FRAREV.htm

• http://henriettecarlsen.blogspot.no/2010/08/opplysningstid-og-revolusjoner.html, Henriette Carlsen kl. 05:03

• http://www.aftenposten.no/innsikt/Revolusjoner-Skrekkvelde-med-ukjent-utgang-5111388.html, Halvor Tjønn, Publisert: 23.feb. 2011 14:00 Oppdatert: 12.okt. 2011 21:47

Emne 2: Årsaker til den frankse revolusjonen

Emne 1: Opplysningsfilosofer

Opplysningstiden
Opplysningstiden er et navn på 1700-tallet før den franske revolusjonen begynte. Dette var en kulturell og intellektuell retning, der fornuft stod i sentrum. Opplysningstiden hadde sine røtter fra renessansen på 1400- og 1500-tallet, det nye vitenskapelige verdensbildet på 1600-tallet og den ærefulle revolusjonen i england i 1688-89. Kunst, kultur, vitenskap og politikk var viktige elementer i opplysningstiden, som angrep fordommer, sensur, ufrihet og tortur. I tillegg til Isaac Newton, som skrev Principia, et verk der han opplyste om naturlovene, John Locke, som konkluderte med viktigheten av utdanning og opplysning, samt folks rett til å bestemme styresettet, og Diderot, som skrev Encyclopedia, samlet kunnskap i tekstbind, var det tre sentrale opplysningstenkere.

Voltaire
Mange av opplysningsfilosofene stilte seg skeptiske til tradisjon og gamle ideer. Mest kjent var Voltaire. Han skrev artikler for Encyclopedia, opplysningstidens viktigste symbol, og angrep viljeløs tenkning og gamle holdninger. Spesielt kritiserte Voltaire Bibelen og kristendommen, grunnet alle selvmotsigelsene og for forsvaret av grusommheter som ble begått i Guds navn. Voltaire var blandt annet opphavsmannen til deisme, som var en religiøs retning som trodde på en skapende gud, men som ikke styrer verden eller viser seg for folk. Denne trosretningen bidro til gudsfornektelse (ateisme), samt teorier om ytringsfrihet, toleranse, religionsfrihet og menneskerettigheter. I tillegg mente Voltaire at stat og kirke ikke skulle være blandes.

 

Montesquieu

Politikk og samfunn var sentralt i opplysningstiden, og Montesquieu var en mangfoldig og flittig tenker på dette området. Det viktigste arbeidet hans er   De l'espirit des lois (Lovens ånd). Dette arbeidet var fra 1748, og argumenterte for maktfordeling i staten. Maktfordelingsprinsippet, prinsippet om at en maktfaktor må balanseres av en annen, og ingen autoritet kan overstyre de andre, var viktig for Montesquieu, og disse tankene hadde stor innvirkning på det som skulle skje i Nord-Amerika og Europa. Den engelske styreformen fra 1689 var et forbilde for Montesquieu. England innførte et konstitusjonelt monarki etter den ærefulle revolusjonen (1688-89), der kongen ble bundet av Parlamentets vedtak i viktige saker, som beskatning og lovgivning. 

 

Rousseau

Når det gjaldt spørsmål om folkestyre og folkesuverenitet, ble Rousseau den viktigste 1700-tallstenkeren. For Rousseau var det viktig for mennesket å beholde friheten han mente de var født med. I hans tankegang var det naturstridig at noen skulle underkaste seg andres vilje uten samtykke. Samfunnet hadde, ifølge Rousseau, en negativ innvirkninge på menneskene. All elendighet, ulikhet og ufrihet er skapt i samfunn. Videre mente Rousseau at det var viktig og avgjørende å utnytte samfunnets ressurser, spesielt i staten. Om samfunnspakten fra 1762 belyser Rousseau at staten i moden form, rettsstaten, ville gjøre verden human. Naturlovene var tapt, men allmenne samfunnslover ville erstatte disse lovene, og rettsstaten ville bli menneskets nye natur og garantere for borgerlig frihet. 

 

Arven fra opplysningstiden

Våg å bruke din egen intelligens! var opplysningens motto, ifølge Immanuel Kant. Det viktigste ved opplysningsfilosofien er sterk søken etter menneskelig frihet og lykke. Allmennviljen, ytringsfrihet, maktbalanse og folkesuverenitet var noen av de viktigste elementene fra denne tiden, som senere får stor innvirkning på historien. Den Amerikanske frigjøringen, den franske revolusjonen, den norske grunnloven fra 1814 har alle fått ideene fra opplysningsfilosofene.

Kilder:

Hansen, Bakkerud, Hagen, Hamran, Jacobsen, Heum (2008). Mennesker i tid 2. Verden og Norge etter 1750. Cappelen Damm