Ifølge Store Norske Leksikon er nasjonalisme politiske ideologier eller idéretninger som er basert på prinsippet om nasjonens, særlig den etnisk homogene nasjons, egenverdi. Dette er verdier som binder en folkegruppe nært sammen. Felles ytre kjennetegn (identitet) og en indre fellesskapsfølelse (identitetsfølelse) som skiller gruppen fra andre er sentrale for en nasjon. En nasjon er først og fremst en gruppe som har samme språk, men at nasjonens medlemmer godtar hverandre som medlemmer av samme nasjon, og at alle i gruppen har samme rettigheter og plikter, er vel så viktig som delles ytre kjennetegn. Slik sett er nasjonalismen en inkluderende politisk kraft, og fører til samling og felles forståelse for mennesker. Samlingen av Italia og Tyskland er eksepmlet på følger av nasjonalismen som retning. Hitler-Tyskland er et eksempel på at nasjonalismen også var et tankesett som førte til splittelse, rasisme og forskjellsbehandling. Norge er også et landt med tydelig nasjonalistiske følelser, også negativt. Vi kan derfor si at nasjonalismen som ide har to vidt forskjellige følger.
Nasjonalismen trekkes tilbake til romantikken, som var en bevegelse som var en reaksjon på opplysningstidens rasjonalisme. Lenngsel og erindring, sannhet, frihet og kjærlighet er nøkkelord i romantikken. De romantiske følelseneførte til fellesskapsfølelsen og tilhørighet, om språk og tradisjoner. Dette gjaldt spesielt i land hvor folket var styrt av fremmede.
Romantikken fant sitt beste uttrykk i filosofen J.G. Herdesa (1744-1803) publikasjoner. Han mente at menneskene bare vil bli lykkelige og fullt ut kan realisere sine muligheter hvis de er medlemmer i et organsik og historisk basert samfunn, en nasjon. Herdes tanker ga det intellektuelle grunnlaget for en av de mest vitale politiske bevegelsene på 1800-tallet, nasjonalismen. Den ga støtet til frigjøringskriger og nasjonal samling, men også til terror og forfølgelse av nasjonale minoriteter.
Tidligere hadde man sett en annen form for nasjonalisme. Under den franske revolusjonen i 1789 sprang den frankse formen for nasjonalisme ut av patriotisme. Franskmennene hadde en vilje til å stå på for samfunnet, uten noen svær ideologi eller teori, men støtte til revolusjonens ideer og den frankse statens idegrunnlag. Den frankse formen for nasjonalisme var mye knyttet til ideer om staten og statsborgerlige rettigheter, men den ble også på 1800-tallet i økende grad forent med ideer om etnisitet: Folk, språk og kultur ble viktig.
Den tyske nasjonalismen derimot, hadde fokus på språk, historie og kulturbakgrunn.Imotsetning til Frankrike som var en etablert stat med lange tradisjoner, var Tyskland et geografisk begrep og en slags kulturnasjon, et kulturområde.
Kilder:
- Hansen, Bakkerud, Hagen, Hamran, Jacobsen, Heum. Mennesker i tid 2, verden og norge etter 1750, Cappelen Damm As, 2008
- Store Norske Leksikon, www.snl.no/nasjonalisme, sist endret20.06.2012
